Krimdokumentet

Mens politiet samlet sammen kroppsdeler, satte den antatte drapsmannen seg på første tog ut av landet.

Et lite stikk i magen. Ulmende ubehag som økte umerkelig i styrke. Plagsomt og snart irriterende. Greger var sulten, men det manglet brød i matskapet. Så han tok på seg sko og gikk ut døren sin i Klerkegade i København for å handle frokostbrød.

Bakeren var en spasertur unna. Ut døren, til høyre på fortauet, noen meter ned i gaten, krysse veien ved hushjørnet, en venstresving og så var butikken der.

Greger var i sine egne tanker da han gikk ut hoveddøren 26. mars i 2005. Det var tidlig på morgenen og midt i påskeferien. Barna var hjemme og han la planer for hvordan familien skulle feire påskeaften. Plutselig stoppet han opp.

Et stikk i magen. Ulmende ubehag. En snikende kvalme. Usikkerhet, så sjokk. Han tok et par skritt nærmere for å se. Og ganske riktig. Der, rett foran ham, midt på fortauet, lå en avkappet arm fra et menneske.

Tyveri fra rettsmedisineren?

Klokken var 10 da mobiltelefonen til den daværende sjefen for drapsavsnittet i Københavnpolitiet ringte. Ove Dahl var på handletur med kona Birgit i Fredriksbergsenteret og hadde egentlig påskefri. Men dette var noe helgemannskapet i politivakten mente drapssjefen måtte komme og se med egne øyne.

- Da jeg kom fram til stedet, krydde det allerede av politifolk og presse. Det var satt opp sperrebånd ved en avfallscontainer og der lå det altså to avskårne ben og en arm, etterlatt på fortauet. Min første tanke var «hva pokker er dette for noe?», forteller Dahl til Krimdokumentet.

Han kontaktet rettsmedisinsk institutt for å høre om de hadde hatt noen tyverier av kroppsdeler nylig. Det hadde hendt før, og det kunne vel skje igjen. Men hos rettsmedisineren var det ingenting som manglet. Dessuten var det tydelig at kuttmerkene var relativt ferske.

Et mysterium

Ove Dahl sto altså med tre lemmer fra et ukjent offer, som på ukjent vis var blitt drept, av en ukjent gjerningsperson på et ukjent åsted.

- Utfra størrelsen kunne vi fastslå at det var en mann, men hverken fingeravtrykk eller DNA ga noe svar på hvem han var.

Gjennom hele påskehelgen jobbet politiet på funnstedet i Klerkegade. De håpet at den massive presseomtalen, som naturlig nok fulgte etter det makabre funnet, ville føre til nyttige tips. Men det var ingen som kunne fortelle hvem den avdøde var, og det var heller ingen som ble meldt savnet.

Og ett eller annet sted der ute var resten av det uidenti-fiserte liket.

Et menn-eskelig puslespill

Klokken 01 natt til andre påskedag ringte telefonen igjen. Dahl bråvåknet.

- Er du opplagt? spurte kollegaen i andre enden av telefonen.

- For nå står jeg her igjen med en mann som har funnet likrester.

Denne gangen var det en hundeeier som på kveldens siste luftetur hadde oppdaget de siste bitene av den ukjente mannen, slengt ned i en kjellertrapp i bakgården.

Det siste funnstedet var bare noen hundre meter fra det forrige, så Dahl fikk på seg klærne, grep bilnøklene og kjørte til Adelgade. Midt inne i en trang passasje mellom to bygninger, sto kollegene og ventet på ham. Der lå overkroppen i to deler, sammen med den siste armen.

Kroppen var full av sår, svært blodig og hodet var nesten kappet av. De fikk fraktet delene til rettsmedisineren der alt ble lagt ut på et bord, som et puslespill.

- Da hadde vi et helt menneske. Ingenting manglet, utenom identiteten, sier Dahl.

Bilde i pressen

En sokk på den ene foten var det eneste mannen hadde på seg. Han hadde ingen tatoveringer som kunne identifisere ham. At han var middelaldrende med mørkt, halvlangt hår og grønne øyne var alt politiet visste om ham.

Så Dahl tok et uvanlig valg. De vasket liket, draperte et hvitt laken over det verste såret i halsen, og tok bilder av ham.

- Jeg sendte bildet til pressen, i håp om at vi endelig kunne få identifisert ham.

Allerede neste dag hadde de en kvinne på telefonen; det parterte liket var hennes eks-kjæreste Torben Vagn Knudsen.

En vanlig mann

Den 41 år gamle drosjesjåføren Torben Vagn Knudsen var ikke egentlig mislikt av noen. En ganske alminnelig mann med et gjennomsnittlig liv. Han passet jobben sin og var lidenskapelig opptatt av sin da elleve år gamle datter.

På 1990-tallet drømte han om å bli finans-mann, og invest-erte i eiendom ved siden av sjåfør-jobben. Gevinsten på eiendomssalget satte han i aksjer, uten den helt store avkastning. I en periode satset han også på en utdanning innen finans, men fullførte aldri skolen. I stedet, eller kanskje derfor, begynte han å bli en hyppig gjest i Københavns mange brune puber.

Den faste pub-til-pub runden endte alltid på Andy's bar i København sentrum. Der var stamgjestene godt kjent med den pratsomme fyren fra Odense. Men han var også kjent som en som kunne bli dårlig selskap når han fikk et glass for mye. Kverulerende og høyrøstet. Kunne en siste krangel ha blitt enden på Torbens liv?

Ove Dahl visste ikke. Han visste ikke engang hvor Vagn Knudsen var blitt drept. Den siste sikre observasjonen de hadde, var da 41-åringen forlot Andy's bar klokken sju fredags morgen. Sammen med ham var to andre menn.

Uhyggelige skrik

Med identifiseringen av offeret, kom også tipstelefonene. Noen hadde kjøpt tre liter klorin i en døgnåpen kiosk den fredagen. Det ble funnet blodige pappkasser i bakgården til en bygning i nærheten av begge funnstedene, og en beboer i samme bygget var sikker på han hadde møtt Vagn Knudsen ved inngangsdøren fredag morgen. Han hadde spurt beboeren om det bodde en afrikaner i oppgangen.

Det bodde to afrikanske menn der. Politiet kunne raskt utelukke den ene som gjerningsmann, men den andre var som sunket i jorden. Han bodde i en liten hybelleilighet i første etasje. En kvinne i oppgangen hadde varslet politiet om uhyggelige skrik fra nettopp den leiligheten.

Etter å ha gjennomsøkt andre leiligheter i Adelgade 63, stilte etterforskerne seg utenfor den brune døren i første etasje. Med seg hadde de en låsesmed. Da ingen åpnet etter gjentatt banking, gikk låsesmeden til verks.

Usynlig blodbad

Bak døren fant de en mørklagt leilighet. En smal entré førte inn til det bakerste rommet, som fungerte som både stue, kjøkken og soverom. På den innerste veggen var et stort vindu med balkong utenfor. Store, tunge gardiner blokkerte alt dagslys fra å komme inn.

- Overalt var det rot. Klær, ting og sengetøy fløt. Det lignet en? ja, hva skal jeg kalle det? en junkieleilighet. Det var innestengt lukt og ikke blitt rengjort der på lenge. Bortsett fra på badet. Der var det skinnende rent. Og noen kniver og en sag i kjøkkenvasken var også grundig vasket, sier Dahl.

Men trass i rotet var det ikke umiddelbart noe som tydet på at et bestialsk parteringsmord hadde foregått der bare fem dager i forveien. Det var ingen synlige blodflekker. Men da krimteknikerne begynte å lete etter spor på badet, ble det raskt klart at det hadde skjedd noe fryktelig der inne. Noe som ikke engang tre liter med klorin kunne skjule. For uansett hvor godt du vasker, vil blod aldri helt forsvinne. Kjemiske tester avslørte at det hadde vært et blodbad.

Ti minutter for sent

27 år gamle Ahmed Numan Isaac Rahma, «Jaguar» blant venner, satt på stamkaféen Kaffesalonen i Nørrebro bydel. Sannsynligvis fikk han med seg at pressen stimlet seg sammen foran Adelgade 63. Utenfor leiligheten hans. Kanskje fikk han også med seg at Ove Dahl holdt en improvisert pressekonferanse utenfor døren hans, der han erklærte at de hadde funnet åstedet for parteringsdrapet. Han må ha følt hvordan en pågripelse nærmet seg. Jaguar samlet tingene sine fra bordet, reiste seg og forsvant ut døren.

- Kort tid etter ankom vi kaféen. De ansatte sa han hadde gått for ti minutter siden, men jeg mistenker at han ble smuglet ut bakdøren idet vi kom.

Sporing av Jaguars mobiltelefon viste at han kom seg til Hovedbanegården og derfra trolig hoppet på et tog til Tyskland. Etter det slutter alle spor.

- Men jeg tror han reiste tilbake til hjemlandet Sudan, sier Dahl.

Etterlyses

Jaguar var over alle hauger, men det var fortsatt to personer som var internt etterlyst i politiet. En dansk kvinne som var registrert som beboer i hybelleiligheten, og amerikanske Jared Heller. Kvinnen ble sjekket ut av saken da det viste seg at hun var flyttet utenlands og hadde fremleiet leiligheten til Jaguar. Men 34-årige Heller var i aller høyeste grad mistenkelig. Som kompisen Jaguar, var også han gått under jorden. Og få dager etter at Jaguar stakk av foran nesen til politiet, valgte de å etterlyse amerikaneren med navn og bilde i pressen.

Iført en blå kortermet skjorte med hvitt blomstermønster ser Jared Heller inn i kamera. Hendene hviler på bordet og det røde håret er flettet i «corn rows». Han smiler ikke, men har i stedet en noe arrogant mine. Ved siden av sitter Jaguar, med armen slengt over skulderen hans. Han gliser med en sigarett i munnviken.

Slik ble hele Danmark introdusert for de to partykompisene som nå var etterlyst for parteringsdrap. Bildet florerte i alle aviser og tv-stasjoner, også i utlandet.

- Kom og hent meg

I mellomtiden satt Heller i fristaden Christiania. Hver dag så han sitt eget bilde i media, sammen med detaljer om det groteske drapet. Livet hans ble brettet ut. Det sto om plateselskapet Illadelph Records som han var med å starte i hjembyen Philadelphia i USA. Om hans tilværelse som omstreifende DJ i Europa. Den danske kona og datteren deres. At han hadde rappet på tre av låtene til den danske R?n?B-gruppen The Loft. Narkotikabruken. Den harde festingen.

Alle de danske vennene hans visste nå hva han hadde vært med på. Også familien i USA. Ryktet hans som kul DJ og rapper var ikke lenger det han ble forbundet med.

Drapsmann. Parteringsmorder.

I Christiania var det enkel tilgang på narkotika og steder å skjule seg. Men å komme seg derfra og ut av landet uoppdaget, var ikke lenger like lett som da Jaguar flyktet. Alle visste nå hvem han var. Etter fire dager med ansiktet sitt i avisen, orket han ikke mer. Han gikk til en telefonkiosk og ringte politiet.

- Her er jeg. Bare kom og hent meg.

Den grufulle historien

Ove Dahl var lettet. Den ene av de to drapssiktede var i politiets varetekt, og han var mer enn villig til å fortelle. Inne i avhørsrommet kom de makabre detaljene fram.

Heller møtte Jaguar og Vagn Knudsen på Andy's. De hadde festet sammen i flere timer og Jaguar ville at de tre skulle fortsette festen hjemme hos ham. Leiligheten hans var en spasertur unna og der var det både øl og hasj.

På veien gikk de innom en 7 Eleven, noe overvåkningsbilder bekreftet, og der fikk Jaguar tak i kokain fra noen han kjente.

Hjemme i leiligheten var stemningen på topp. Trioen pratet sammen og hadde det gøy, men ifølge Heller ble han etter hvert trøtt og la seg til å sove.

På et tidspunkt hørte han at Jaguar ba Torben gå og ta seg en dusj. Hvorfor han skulle det, visste ikke Heller, men han så at både Torben og Jaguar gikk ut til badet.

Skrekkfilm

Med høy musikk i stuen og noen underlige bankelyder fra badet, ble det vanskelig for Heller å sovne. Han syntes det hørtes ut som om badekaret ble rengjort, men han prøvde å konsentrere seg om å sove, så han ble liggende.

Plutselig runget et høyt rop om hjelp gjennom leiligheten. Han spratt opp og gikk ut i den smale gangen og åpnet døren til badet. Innenfor så det ut som en skrekkfilm. Torben satt i det lille badekaret med bena dinglende utenfor kanten. Over ham sto Jaguar og banket løs på ham. Det var blod overalt. Heller fikk kameraten sin bort fra badekaret og forsøkte å få den livløse Torben opp på bena.

- Du kan ikke hjelpe ham. Han er død, sa Jaguar der han sto i døråpningen.

Tvunget til å delta

Det holdt på å svartne for Heller. Frykt og sjokk ble de eneste følelsene han hadde. Han tenkte på mulighetene for å flykte, men fryktet for sitt eget liv. Da han foreslo å ringe politiet, tok Jaguar fra ham telefonen og insisterte på at drapet var gjort i selvforsvar.

Synet av den blodige Torben full av stikksår i badekaret var uutholdelig, så han gikk inn i stuen. Der ble han sittende og lytte til lyden av en sag som gikk fram og tilbake. Selv den høye musikken kunne ikke drukne lyden.

Til slutt kom Jaguar ut fra badet og forlangte at kameraten skulle hjelpe ham. På badegulvet lå kroppen allerede oppkappet i deler. Først ble Heller beordret til å holde kroppen fast, mens Jaguar saget i låret. Men han var sliten og ville at Heller skulle ta over parteringen. Å protestere var nytteløst, så han tok sagen og begynte å skjære. Etter et par sekunder klarte han ikke mer og kastet opp. Men Jaguar var nådeløs. Han ba ham dele opp overkroppen. Da han heller ikke fikk det til, var det bare forakt å hente hos Jaguar.

- Han kalte meg en «bitch», fortalte Heller.

Dumpet på gaten

Bit for bit ble kroppsdelene pakket inn i plastsekker. Jaguar halte med seg Heller ut på gaten. Det var blitt mørkt siden sist de var ute. Med et halvt menneske i posene, gikk de to gatelangs til de fant containeren i Klerkegade. Der tømte de innholdet på bakken, før de gikk tilbake til leiligheten og pakket inn resten av liket. Det endte opp i smuget litt lenger oppe i gaten.

- Det var aldri min intensjon å bli innblandet i noe slikt som dette, bedyret Heller.

Han var først siktet for drap, men da politiet ikke kunne bevise at han hadde deltatt i noe annet enn det han selv innrømmet, ble han til slutt dømt for likskjending.

«Tiltalte (...) har gjort seg skyldig i en særdeles krenkende, nedverdigende og usømmelig behandling av et lik.» skrev Københavns Byret i dommen.

Straffen ble fire måneders fengsel og utvisning fra Danmark i fem år. Siden fengselsstraffen allerede var sonet i varetektstiden, ble han umiddelbart løslatt og sendt ut av landet.

Wan-nabes

Ove Dahl var ikke fornøyd med dom-men. Han trodde ikke på Jared Heller og mente de begge hadde sluppet unna med drap. Og nå var ingen av dem i landet. Heller kunne fortsette karrieren i Illadelph Records, nå med et drap tilknyttet navnet sitt. Jaguar kunne leve fritt i Sudan, om enn ikke føre samme flashy livsstil som i Danmark.

- En gang kjøpte han en fløyelsdress, den var enten lilla eller rød. Skikkelig pimp. Han gikk rundt med den i dagesvis uten å skifte. Den passet liksom til resten av ham, kan du si. Veldig outrert. Han kan nok ikke gå rundt og leke pimp i strengt islamske Sudan, sier en tidligere venninne av ham til Krimdokumentet.

Hun beskriver Jaguar og Jared Heller som wannabes, som drømte om det store gjennombruddet, om musikkvideo på MTV og berømmelse.

- De satt alltid og jammet på den samme sangen, en rap-låt de mente ville bli en hit. Men de levde i en drømmeverden. Spesielt Jaguar, han levde et ikke-autentisk liv og fortalte løgnhistorier om den minste ting. Det eneste som betydde noe var å være kul, å feste, å være inne med de riktige folka.

Kan aldri komme tilbake

Det ville festlivet sto i sterk kontrast til slik han hadde levd tidligere, med samboer og en liten datter.

- Han kunne nevne datteren Jasmin, men han snakket ikke så mye om henne, sier venninnen.

Da han forlot Danmark betydde det samtidig at han mest sannsynlig aldri ville få møte datteren sin igjen.

I 2015 la den danske avisen Ekstra Bladet ut på reise til Sudan for å spore opp rømlingen, og i hovedstaden Khartoum fant de en mann de mener var Jaguar. Dersom det var ham, står dansk politi dårlig stilt. Danmark har nemlig ingen utleveringsavtale med Sudan.

- Det vil si at han må gjøre en tabbe og krysse grensen til et annet land vi har avtale med. Da kan vi ta ham. Han er etterlyst internasjonalt, men det er ingen som aktivt leter etter ham. Så om vi noen sinne fanger ham, det tviler jeg egentlig på, sier Ove Dahl, som ikke lenger jobber i politiet.

Datterens suksess

Men året etter Ekstra Bladets avsløring, kom det fram i et rettsutvalg i Folketinget at den etterlyste drapsmannen oppholder seg i et europeisk land. Hvilket land det var, ble ikke oppgitt og politiet vil ikke kommentere ytterligere.

Jaguars drømmer om berøm-melse ble oppfylt på verst tenkelige måte og alle planer om et liv som rap-stjerne kunne han skyte en hvit pil etter. I stedet overtok datter Jasmin stafettpinnen. I 2014 gikk hun helt til topps i danske X Factor, som den ene halvdelen av duoen Anthony Jasmin.

Om faren kjente til datterens seier, er usikkert. For ifølge henne så hun aldri faren igjen etter den groteske drapet.

Følg Krimdokumentet på Facebook.

Vil du bidra til fortsettelsen av Krimdokumentet? Gå til mitt prosjekt på Paragraf 100 .

Har du tips eller forslag til artikler? Send en epost.

Elisa Lams død var en ulykke. Men da en uhyggelig overvåkningsvideo spredte seg, ble dødsfallet et internasjonalt fenomen.

Fra øverst i venstre hjørne er man flue på veggen. Overvåkningskameraet i heisen på Cecil Hotel i Los Angeles har en god vinkel ned mot heisdøren og etasjeknappene. Herfra har det filmet mange rare gjøremål som hotellgjestene foretar seg når de tror at ingen ser på. En av disse filmene skulle bli en av tidenes mest sette og omdiskuterte overvåkningsvideoer.

21 år gamle Elisa Lam går inn i heisen 31. januar 2013. Hun trykker på flere av etasjeknappene før hun stiller seg inntil heisveggen og venter. Etter noen sekunder beveger heisdøren seg noen centimeter, men går tilbake til åpningsposisjonen igjen. Lam blir stående før hun går sakte mot døråpningen. I en plutselig bevegelse bøyer hun seg ut i gangen og like raskt inn igjen i heisen. Hun lener seg inn mot heisveggen og tar et skritt inn mot hjørnet, der hun tilsynelatende lytter etter lyder fra utsiden. I noen sekunder blir hun stående slik, før hun igjen går mot døråpningen. Hun nøler litt og til slutt hopper hun ut, som for å skremme noen. Igjen forsøker hun etasjeknappene, men det er nytteløst. Heisdøren beveger seg ikke. Hun begynner å snakke med seg selv og gestikulere med hendene før hun gir opp og går fra stedet. Etter en stund lukker heisdøren seg og den kjører til de ulike etasjene.

Dette var siste gang Elisa Lam ble fanget på film før hun forsvant. Videoen er lydløs, så ingen vet hva som ble sagt i løpet av disse fire minuttene.

Se videoen her:

Aleneferie

Spol tilbake fire dager.

Den kanadiske turisten ankom hotellet etter å ha reist alene sørover langs USAs vestkyst. Før hun kom til Los Angeles, tilbrakte hun noen dager i San Diego. Vennene hennes hjemme i Canada kunne følge med i sosiale medier mens hun la ut bilder fra besøk i zoologisk hage, og da hun måtte overnatte på flyplassen etter å ha mistet flyet.

Men 29. januar kunne hun melde på bloggen sin:

«Jeg har ankommet LA-land. Og bygningen ved siden av der jeg bor, er monstrøs. Når jeg sier monstrøs mener jeg glorete. Men så ble den jo bygget i 1928, derav art deco-stilen. Ja, den er klassisk, men siden dette er LA, gikk den på crack.»

Bygget hun snakket om var den ene halvdelen av Cecil Hotel, som i 2013 hadde to entréer. Den største av dem var en voluminøs lobby med marmorgulv, grandios trapp, gullornamenter og utskjæringer. I taket prydet et mosaikkvindu, like over resepsjonen.

Kastet ut av rommet

Den imponerende lobbyen til tross, dette var et lavbudsjettshotell og Elisa ble sjekket inn på rom 506 B, et fellesrom som hun delte med flere andre.

I løpet av de neste to dagene begynte 21-åringen å oppføre seg merkelig. Etter gjentatte underlige episoder, valgte gjestene på rommet hennes å klage til resepsjonisten. Løsningen ble at Lam ble flyttet til et enerom.

Men hun var ikke alene av den grunn. På hotellets overvåkningsvideoer figurerte hun flere ganger, noen ganger med venner. Ifølge politietterforsker Wallace Tennelle ble hun filmet mens hun snakket med to menn utenfor hotellet. De overleverte en gave, som hun tok med seg opp på rommet.

Manisk

Humøret hennes var på topp, ifølge folk som møtte henne.

- Hun virket glad og snakkesalig, sier Katie Orphan til Krimdokumentet.

Orphan var trolig den siste som snakket med Lam før hun forsvant. Noen timer før den famøse heisvideoen ble filmet, var Elisa innom bokhandleren «The Last Bookstore», som ligger en kort spasertur unna hotellet.

- Hun gikk rundt i butikken og kikket på bøker, mens hun snakket med både kunder og personalet. Det var jo litt uvanlig, kunder pleier helst å gå rolig rundt for seg selv. Men hun spurte folk hvor de vokste opp og hva foreldrene deres het. Hun virket glad og utadvendt, sier Orphan.

Lam valgte seg ut noen bøker og plater som hun fortalte Orphan var gaver til venner og familie hjemme i Canada. De spøkte om at hun ville få overvekt på bagasjen, før hun betalte og forlot butikken.

Daglig hadde hun kontakt med familien i Canada. Både søsteren og foreldrene var på forhånd skeptiske til at hun skulle reise alene til nabolandet, men ble beroliget av hyppige oppdateringer på telefon.

Men så sluttet hun å ringe hjem. Og ikke svarte hun da familien ringte henne heller. Neste skritt var da å ringe politiet i Los Angeles.

For det var all grunn til bekymring. Elisa Lam var bipolar og kunne bli uberegnelig når anfallene sto på som verst. Og mye tydet på at hun var inne i en manisk periode.

- Hun kan ha vært manisk. Hun virket litt sånn. Men jeg har ikke medisinsk ekspertise, så jeg vet ikke, sier Katie Orphan.

Leteaksjon uten resultat

Mens familien booket plass på første fly til Los Angeles, satte politiet i gang en leteaksjon på hotellet.

- Hver eneste krok og hvert eneste rom, låst eller ulåst, skulle undersøkes. Vi gikk også opp på taket av bygningen. I kjelleren ble eiendelene hennes oppbevart, blant annet en ryggsekk og en laptop. Vi trodde hun kanskje ville komme tilbake, siden hun etterlot tingene sine. Men det var ingen spor, redegjorde Tennelle senere i en vitneforklaring.

Politiet ville ikke la noe være uprøvd. Så to uker ut i leteaksjonen gjorde de noe som skulle endre det som i utgangspunktet var en ordinær forsvinningssak til å bli en internasjonal sensasjon.
De offentliggjorde overvåkningsvideoen fra heisen.

Plutselig berømmelse

Umiddelbart ble de siste kjente bildene av Elisa Lam til noen av de mest sette i verden. På litt over en uke ble videoen sett av tre millioner mennesker, bare i Kina. Resten av verden var ikke mindre interessert. Og teoriene florerte. Eskalerte. Gikk over i det absurde. For sammen med den uhyggelige videoen, var historien som tatt ut av en skrekkfilm.

Det var nemlig ikke første gangen The Cecil Hotel var innblandet i det makabre. Minst 13 personer hadde til da mistet livet på hotellet siden det første gang åpnet i 1927. De fleste hadde tatt selvmord ved å hoppe fra vinduet eller ta overdose med piller.

Noen var også blitt drept. Ved ett tilfelle hadde en kvinne født et barn på hotellrommet og deretter kastet den nyfødte sønnen ut vinduet. Ifølge den 19 år gamle kvinnen visste hun ikke at hun var gravid og ble svært overrasket da hun fødte på toalettet. I den tro at barnet var dødfødt, kastet hun det ut på taket til nabobygningen. Fire måneder senere ble hun frikjent for drap, ettersom retten mente hun var utilregnelig.

Seriemordere var gjester

Enda mørkere ble hotellets historie da det ble kjent at to seriemordere hadde bodd på hotellet i lengre perioder.

Richard Ramirez drepte 14 personer i løpet av 1984 og 1985. Under deler av drapsraidet bodde i øverste etasje av The Cecil Hotel.
Fra Østerrike kom seriemorderen Jack Unterweger på begynnelsen av 1990-tallet. Han hadde flere liv på samvittigheten da han sjekket inn på hotellet. Mens han oppholdt seg i Los Angeles, drepte han ytterligere tre prostituerte.

I tillegg ble det spekulert i om et av USAs mest kjente drapsofre, Elizabeth Short, hadde bodd på hotellet like før hun ble drept i 1947.

Ville spekulasjoner

Fantasien var i fri dressur verden over. Analysene av heisvideoen gikk i dybden og teoriene var endeløse. Noen mente Lam lekte «The elevator game», en overnaturlig myte fra Asia, der man skal kjøre heis til spesifikke etasjer i en spesifikk rekkefølge og dermed komme over i en annen dimensjon.

Andre mente at det hvilte en forbannelse over hotellet og at Lam var besatt av demoner, eller kanskje hun snakket med og klappet usynlige dyr. At heisdøren ikke ville lukke seg, ble også tatt som «bevis» for at hotellet var hjemsøkt.

Mer virkelighetsnært var teorien om at hun forsøkte å gjemme seg fra noen som forfulgte henne. En kroppsspråkekspert mente hun kunne være ruspåvirket, men mest sannsynlig hadde hun et psykotisk sammenbrudd som følge av sykdommen hennes.

Trist endelikt

Mens spekulasjonene raste, var Elisa Lam imidlertid fortsatt sporløst borte. Dagene gikk, og familien og vennene hennes ble stadig mer fortvilte. Sammen gjorde de en massiv innsats på sosiale medier for å etterlyse den savnede 21-åringen.

19 dager etter forsvinningen, begynte hotellgjestene å klage på vannet. Det luktet og smakte rart og det var dårlig vanntrykk, mente de.

Så vaktmesteren Santiago Lopez gikk opp på taket for å sjekke de fire vanntankene. Han la merke til at lokket på toppen av den ene tanken var løst. Da han åpnet det og kikket ned i tanken, fant han omsider Elisa Lam.

Forurenset vann

Det var like før blåtimen. Frilansjournalistene Håkon Jacobsen (34) og Johan Henrik Breines (36) var akkurat kommet tilbake fra opptak på Long Beach og parkerte bilen utenfor hotellet de bodde på. Der var det kaos som rådet.

- Det var et stort oppbud av politibiler, ambulanser og brannbiler. Blålys over alt. I tillegg var pressen der med varebiler med satellitter på taket. Vi skjønte jo at noe var skjedd, men vi så ingen røyk, sier Jacobsen til Krimdokumentet.

De to nordmennene forhørte seg om hva som foregikk, men fikk lite informasjon fra utrykningsmannskapene. En helsenødsituasjon, ble de fortalt.

- Men så var det en politimann som fortalte oss at en person var blitt funnet død inne på hotellet, sier Breines.

Ingen av dem hadde hørt om Elisa Lam og leteaksjonen som pågikk de to dagene de hadde bodd på Cecil Hotel.

De fikk komme inni lobbyen og satt der og ventet med alle de andre gjestene da ryktene begynte å svirre mellom setene.

- Det var noe med vannet, fikk vi høre. Det var blitt forurenset og vi måtte ikke komme i kontakt med det. De tok tester for å sjekke om det var farlig. Så kom det fram at den døde personen var funnet i vanntanken.

Hele hotellet ble tømt for gjester og alle måtte ombookes til andre overnattingssteder. Stemningen i lobbyen var på dette tidspunktet begynt å bli panisk.

- Noen var ganske sjokkerte og det var flere høylytte utbrudd. Enkelte lurte på om de ville bli syke og dø. For meg var det helt absurd, som å være i en film, sier Breines.

Det var først senere, da de hadde kommet seg inn på et nytt hotell, at de begynte å tenke på hva som var i vannet.

- Ingen av oss hadde merket noen spesiell lukt eller smak av vannet. Men vi hadde jo vasket oss i det. Dusjet. Og pusset tenner. Det var fire vanntanker på taket. Vi får bare håpe at vi fikk vann fra en av de andre tankene, sier Jacobsen.

En uvanlig ulykke

Mens hotellet ble tømt for gjester, måtte brannvesenet skjære et hull i den halvfulle vanntanken for å få Lam ut. I vannet ble også klærne hennes funnet. Alt ble sendt til rettsmedisineren for obduksjon, samtidig som politiet finkjemmet taket for mulige spor. For både politiet og internettbrukere var skjønt enige om en ting; dette var en mistenkelig sak.

To dager senere var den foreløpige konklusjonen klar. Lam døde i en selvforskyldt drukningsulykke, forårsaket av bipolar lidelse.

Det la imidlertid ikke noen demper på spekulasjonene. Snarere tvert imot. For nå ble det åpnet opp for konspirasjonsteoriene. Hvordan hadde hun kommet seg opp på taket, når døren som ledet opp dit var låst og utstyrt med alarm? Hvordan hadde hun kommet seg opp i tanken, når lokket var blytungt? Og hvordan hadde hun klart å lukke lokket over seg? Hvorfor ble bloggen hennes fortsatt oppdatert med ferske innlegg og hvor var mobiltelefonen hennes?

Tok ikke medisin

Noen tvilte også på at Lam var bipolar, til tross for at hun selv var åpen om sykdommen på bloggen.

«Depresjon suger. Jeg har ingen kontroll over følelsene mine. I to minutter er jeg sint, så blir jeg trist igjen. Jeg kan være glad i en halvtime, så lei meg igjen.» skrev hun et år før hun døde.

Hver dag tok hun fem ulike medisiner for å holde sykdommen i sjakk.

Dexedrine, som gis mot ADHD og narkolepsi. Lamictal, mot kvalme. Seroquel, mot bipolar lidelse og psykose, Efexor Depot, mot depresjon, i tillegg til Zyban som også er en antidepressiva.

Men da den fullstendige obduksjonsrapporten ble offentliggjort noen måneder senere, viste den at Lam hadde bare spor av tre av medisinene i blodet. I tillegg var hun edru og hadde ingen spor av ulovlige narkotiske stoffer i kroppen.

At hun heller ikke hadde merker etter vold, slo bena under teorien om at en ukjent gjerningsperson hadde skadet henne og kastet henne i vanntanken. I stedet styrket de toksikologiske funnene på at hun ikke hadde tatt medisinen som hun skulle, fått et psykotisk anfall slik heisvideoen antydet, og selv forvillet seg opp på taket og ned i vannet.

Umulig å forutse

Politiet mente hun hadde klatret opp en av de tre brannstigene som gikk helt opp til taket. Derfra var det enkelt å komme seg opp på toppen av vanntankene. Lokket, som veide rundt 30 kilo, kunne hun med litt muskelkraft lett åpne på gløtt og hoppe ned i vannet, idet lokket smalt tilbake på plass.

- Etter min mening, var det slik det skjedde. Da hun entret tanken, var den trolig full. Men etter hvert som hotellgjestene brukte vannet, sank vannstanden og hun klarte ikke lenger å rekke opp til luken. Slik døde hun, konkluderte politietterforsker Wallace Tennelle da han forklarte seg i forbindelse med et søksmål som Lam-familien hadde anlagt mot hotellet.

Foreldrene mente dårlig sikkerhet på hotellet førte til datterens død, men dommer var uenig. Han avviste søksmålet med begrunnelsen at ingen kunne ha forutsett et så ekstremt uvanlig dødsfall.

Den perfekte skrekkhistorie

Så uvanlig var hendelsen at Hollywood var raskt ute med planer om å lage en skrekkfilm basert på historien. Sony Pictures kjøpte i 2014 rettighetene til filmen «The Bringing», men til dags dato er innspillingen ennå ikke startet.

Derimot har historien blitt brukt i tv-serier som «Castle» og «American Horror Story». Også musikere har blitt inspirert til å skrive sanger om tragedien og et band har til og med forsøkt å slå igjennom med bandnavnet «Elisa Lam».

Amatørdetektiver med egne Youtube-kanaler har publisert utallige hjemmelagete dokumentarer, der deres egne teorier spres ut til menigheten. Og et Google-søk på navnet hennes gir 491.000 treff.

Denne voldsomme interessen for datterens død har vært en belastning for foreldrene. Verken de, den øvrige familien eller Elisa Lams venner lar seg intervjue i media lenger.

For dem er det ikke en sensasjonell historie. For dem er dette en families tragedie som ble kapret av resten av verden.

Følg Krimdokumentet på Facebook.

Vil du bidra til fortsettelsen av Krimdokumentet? Gå til mitt prosjekt på Paragraf 100 .

Har du tips eller forslag til artikler? Send en epost.

Trine trodde de skulle dø sammen, men ektemannen Ole var egentlig ute etter livsforsikringen hennes.

Bak skylaget på himmelen lå stjernene. Denne kjølige juni-kvelden i 2002 var Trine sikker på det. Hun satt bak rattet på den røde leiebilen som ektemannen hadde skaffet tidligere på dagen. Han satt i passasjersetet, og i baksetet satt deres fire år gamle sønn og sov.

Klokken passerte midnatt ved Hovsvatnet nordvest for Moi i Rogaland. I full fart mot en åpning i autovernet slapp Trine rattet og Ole strakk venstrearmen ut fra passasjersetet for å styre bilen mot den sikre død. Selv tok hun av seg brillene og foldet hendene i fanget.

Gjennom den lyse sommernatten skar det en gjennomtrengende lyd. En lyd Ole senere forklarte var det verste med hele hendelsen, og som han aldri vil glemme. Sønnens skrekkslagne skrik fra baksetet idet bilen raste ned skråningen og ut i vannet.

På rett sted til rett tid

Noen minutter tidligere låste lensmann Svein Arild Bringedal seg inn i politibilen ved Lund lensmannskontor. Kveldsvakten var over, han hadde ryddet unna dokumenter og slått av lyset før han tok fatt på hjemturen. Vestover på E39 hellet de bratte fjellsidene ned mot Hovsvatnet.

- Jeg kom innover i Drangsdalen da jeg plutselig så røde lys fra vannet. Etter hvert som jeg kom nærmere så jeg bakparten av en bil som stakk opp over vannskorpen. Resten av bilen lå under vann. Jeg kjørte inn til siden og satte på blålys og sirene, forteller Bringedal til Krimdokumentet.

Fjellsidene i den trange dalen reflekterte de blinkende lysene og sirenen ljomet i ekkoet, mens Bringedal forsøkte å få oversikt over ulykkesstedet. Han var helt alene i en situasjon som krevde flere hender.

- Akkurat da kom to motorsykler kjørende fra sør. Jeg fikk stoppet dem og beordret dem i vannet, mens jeg kontaktet hjelpemannskaper. De sto og vrengte av seg skinnklærne da vi så at to personer kom ut av bilen og opp fra vannet. Ikke lenge etter kom en tredje person seg på land og de forsikret oss om at det ikke var flere i bilen.

Dekkhistorien

Iskalde og gjennomvåte satt Ole, Trine og sønnen i politibilen mens de ventet på ambulanse. Gutten gråt hysterisk og Trine blødde fra nesen. Men de var i live. Til lensmannen fortalte de at Trine hadde sovnet bak rattet og førerkortet hennes ble beslaglagt.

- Det var ingen grunn til å betvile den forklaringen, sier Bringedal.

Men det var ikke sannheten. Den var for absurd til at politiet kunne innvies.

Livet faller fra hverandre

Trine og Ole hadde vært kjærester siden 1995. Året etter giftet de seg og kjøpte hus i en liten kommune på Østlandet. I 1998 kom sønnen til verden og sammen med Trines sønn fra et tidligere forhold, var familielykken nå tilsynelatende komplett.

Men så begynte de merkeligste problemer å dukke opp. Økonomiske problemer. Ole hadde startet et selskap som leide ut utstyr til utelivsbransjen. En av storkundene var en nattklubb som angivelig hadde lånt penger av en beryktet MC-klubb. Da nattklubben gikk konkurs, gikk alt utstyret til Ole med i konkursboet. Alle forsøk på å få det tilbake førte, ifølge Ole, til gjentatte overfall og trusler fra MC-miljøet.

Det betydde slutten for utleievirksomheten og også for huset ekteparet eide sammen. Det ble tvangssolgt og familien måtte flytte til Oles foreldre på Vestlandet.
Der ble imidlertid samlivet stadig verre og Trine flyttet ut.

Ikke lenge etter fant Ole seg en ny kjæreste. Han brukte flere telefonsamtaler til å fortelle Trine om det nye forholdet, helt til hun ville gi ekteskapet en ny sjanse. Utpå høsten 2001 var de to igjen et par og flyttet sammen i Kristiansand.

Beskjeder fra «den andre siden»

Likevel ble ikke livet bedre. Økonomien skrantet og ifølge Ole var kriminelle MC-gjenger stadig i hælene på ham. Han ble sykmeldt.

Så en dag kom han hjem med en bunke penger. Svært overrasket spurte Trine hvor disse stammet fra. Da fikk hun servert en historie som var så utrolig at ingen forstår hvordan noen kunne tro på den.

Ole påsto han i all hemmelighet hadde fått telepatisk kontakt med et overnaturlig nettverk fra en annen dimensjon. I dette nettverket frekventerte avdøde storheter som Albert Einstein, Fritjof Nansen og Jens Bjørneboe. Nettverket ble ledet av den mindre kjente «Per», som hadde som formål å hjelpe mennesker til et bedre liv. Fra «Per» hadde Ole fått instruksjoner til hvordan han kunne vinne stort i pengespill og det var der pengene kom fra.

Riktignok var Trine en spirituell person med sterk interesse for det paranormale, men denne forklaringen gjorde henne skeptisk.

Intens hjernevasking

Ole ga seg imidlertid ikke, og i månedene framover kom han stadig hjem med penger, ting og mat som nettverket hadde forsynt ham med. Bit for bit, historie for historie, bevis etter bevis og ikke minst - mangelen på kritiske innspill fra utenforstående - førte til at Trine ble hjernevasket.

Og da hun var tilstrekkelig overbevist, spilte han ut trumfkortet. Nettverket hadde tilbudt dem begge å gå over i den andre dimensjonen og fødes på ny til lykkeligere liv. Haken var at de først måtte dø.

Døden var ikke særlig forlokkende for Trine. Hun var ikke suicidal og hadde tross alt to sønner. Vekten på skålen ble da «Per» lovet at hun skulle gjenfødes som sin egen søster, som døde da hun var liten. Hele livet hadde Trine trodd at søsterens drukningsulykke var hennes skyld, nå ga nettverket henne muligheten til å «rette opp». I tillegg truet «Per» med at dersom ikke planen ble gjennomført, ville Trines andre søster dø og familien gå i oppløsning.

To lukrative livsforsikringer

Avgjørelsen var tatt. De skulle begge dø. Også sønnen ville få være med over i den andre dimensjonen. Nå gjensto forberedelsene og valg av metode.

«Per» kom med mange forslag i denne fasen. Blant annet burde de tegne livsforsikring for dem begge. Ole forklarte at forsikringspengene ville dekke gjelden deres og gi en økonomisk frihet til de etterlatte. To måneder senere tegnet de en livsforsikring på sju millioner kroner. Og uten at Trine visste det, tegnet Ole ytterligere en forsikring på henne på tre millioner kroner.

Den 13. juni betalte han denne forsikringen, leide en bil og hentet sin kone og sønn. Nå skulle de over i det hinsidige.

De kjørte flere ganger fram og tilbake langs Hovsvatnet. Veikanten var sikret med betongblokker, men til slutt fant de en større åpning der bilen hadde fri passasje ned til vannet. Ole begynte å klage på ryggsmerter og sa han fikk beskjed fra «Per» at Trine måtte kjøre. Så de byttet plass. Sønnen i baksetet ble pakket godt inn med puter og Ole skjøv setet sitt så langt bak som mulig, før han la ned seteryggen og åpnet vinduet. Ingen av dem tok sikkerhetsbeltet på.

Et bedre liv lå foran henne. Et gjensyn med søsteren. Gode løfter fra den andre dimensjonen. En ny start. Hun slapp taket i rattet og dette livet.

Reddet seg selv

Idet bilen dundret i vannet, slo hun ansiktet i rattet. På skulderen kjente hun ektemannen hånd.

- Herregud, hva har jeg gjort? Tilgi meg, sa han plutselig.

- Hva skjer? spurte en stresset Trine.

- Bare sitt rolig, svarte han, og begynte å presse hodet hennes under vannet som fosset inn i bilen.

Og mens hun satt der og forsøkte å dø, fikk han løsnet sønnen fra barnesetet, svømt ut av det åpne vinduet og inn til land.

Hva skulle hun gjøre nå? Dette var jo ikke planen. Skulle hun vente på den andre dimensjonen? Hun ble sittende lamslått, før hun ble revet ut av tankene av sønnens skrik, og innså at hun måtte ut av den synkende bilen. Hun fant en luftlomme oppe under taket, fikk åpnet det andre vinduet og svømte ut hun også. Over vannskorpen så hun blålysene som fylte hele dalføret.

Alle tre ble sendt til sykehuset i Flekkefjord. De fysiske skadene var minimale, så familien kunne returnere til leiligheten i Kristiansand samme natt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Elektrisk bad

Den underlige natten i forveien sto i sterk kontrast til den påfølgende dagen. Da våknet familien opp til en fin sommermorgen og Ole forslo at han kunne ta sønnen ut for å leke, mens Trine kunne ta et avslappende bad. Hun fylte opp badekaret og tilsatte eteriske oljer, før hun sank ned i det behagelige, varme vannet.

Mens hun lå der, hørte hun at det gikk i ytterdøren. Ole var kommet tilbake. Han gikk inn på rommet ved siden av badet, der de oppbevarte datamaskinen og annet elektronisk utstyr. En ekkel følelse skyllet over henne da hun hørte ham romstere i naborommet.

- Skal du bli liggende lenge? spurte han henne.

- Nei, jeg er nesten ferdig og på vei opp av badekaret.

- Bare bli der. Jeg skal vise deg noe fint først.

Han trakk vekk dusjforhenget og kastet et stereoanlegg koblet til strøm oppi vannet. En sjokkert Trine kjente en lett prikking i huden, før hun fikk kastet anlegget ut av badekaret.

Fortumlet spurte hun hva han holdt på med. Han svarte like fortumlet at han ikke visste hva som gikk av ham. Han rådførte seg med «Per», som forklarte at han hadde ubalanser i sin indre energi og han ville sørge for at han ikke gjorde flere slike handlinger.

Trine kunne ikke få seg til å tro at ektemannen hennes hadde forsøkt å drepe henne med vilje, så hun aksepterte forklaringen der og da.

Tilsto drapsforsøk

Men i de kommende dagene naget de to opplevelsene henne. Hva var det egentlig som foregikk? Til slutt krevde hun et svar fra Ole. Svaret var mer sjokkerende enn noe annet som hadde skjedd det siste halvåret. Ole, som hun hadde vært sammen med i over sju år, som hun hadde barn med, og som hun elsket, hadde forsøkt å drepe henne så han kunne bli rik på livsforsikringen hennes. Alt om «Per» og nettverket var oppdiktet for å manipulere henne til å gå inn i en selvmordspakt der bare hun skulle dø.

Bitene falt på plass. Hun var blitt grundig lurt.

Samme kveld ble Ole i all hast fraktet til sykehus. Han hadde tatt en overdose med piller og måtte pumpes. Senere ble han tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Og mens han var innlagt, gikk Trine til politiet og fortalte hele den vanvittige historien.

Assistert selvmord

Under etterforskningen kom det fram at noen uker før det første drapsforsøket, hadde Ole forhørt seg med en finansrådgiver i DnB om investeringsmuligheter for flere millioner kroner. Han var også klar over at eteriske oljer gjorde vann mer strømførende og innrømmet at det var hans forslag å ha det i badevannet. Men selv mente han at han ikke var skyldig i overlagt drapsforsøk, ettersom Trine selv hadde samtykket.

Dette ble også tema i retten, da saken kom opp for Dalane tingrett tre år senere. Med Trygve Staff som forsvarer, erklærte Ole seg ikke skyldig etter tiltalen, med begrunnelsen at det dreide seg om assistert selvmord.

Han mente dessuten at han i 2002 hadde fått en uheldig virkning av antidepressiva, som førte til at han ble utilregnelig. Fra to psykologer hadde han fått diagnosen manisk depressiv og ble satt på medisinen Seroxat. Omtrent samtidig startet den omfattende manipuleringen av Trine.

Men de sakkyndige rettspsykiaterne hadde helt andre diagnoser på Ole: uspesifisert personlighetsforstyrrelse, dyssosial personlighetsforstyrrelse og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Og han ble ikke ansett å være utilregnelig. Dermed kunne retten dømme ham til sju års fengsel, i tillegg til å betale 100.000 kroner i erstatning til Trine.

Les også: Lurte kona til selvmordspakt

Uforståelig

Både i tingretten og under ankesaken i Gulating lagmannsrett ble Oles handlinger beskrevet som svært utspekulerte og kyniske av retten. Saken manglet sidestykke.

«Det som for retten framstår som det største spørsmålet i saken, er hvorledes tiltalte kunne få sin ektefelle, som framstår som en alminnelig fungerende voksen dame, til å tro på en slik historie og gå inn på en slik avtale om selvmord, som til og med involverte deres lille sønn.» heter det i dommen fra tingretten.

Og i dag, 15 år senere, er det fortsatt et ubesvarte spørsmål for mange.

- Det jeg husker best fra denne saken var den spesielle forhistorien. De tingene han fikk henne til å tro på. Det er ikke godt å si hvorfor hun trodde på det, men jeg synes egentlig manipuleringen, mer enn selve handlingen, var det mest uforståelige, sier daværende statsadvokat og aktor, Rune Høgberg, til Krimdokumentet.

Det er en sak verken Høgberg, eller noen av de andre aktørene, noensinne har glemt.

- Nei, den saken glemmer jeg aldri, sier Trygve Staff, som ikke ønsker å kommentere den ytterligere.

Heller ikke bistandsadvokat Grete Opshaug vil utdype mer, utover det som står i domspapirene.

Et nytt liv

Ole på sin side har ikke svart på noen av de gjentatte henvendelsene fra Krimdokumentet. Etter han fullførte soningen lever han nå et helt annet liv, med et helt annet navn, et helt annet sted på Østlandet. Sønnen og ekskona har han ingen kontakt med, det sørger et besøksforbud for.

I tiden etter drapsforsøkene måtte Trine ha langvarig behandling for posttraumatisk stresslidelse. Blant tingene hun måtte bekjempe var angst, søvnløshet, depresjon og isolasjon. De var vanskelig å forstå hvordan hun gradvis og over lang tid var blitt hjernevasket. Som lagmannsretten skrev i sin dom: «(...) Det må være en vedvarende psykisk belastning å vite at hun er blitt manipulert av en person, som hun har vist slik tillit til. Sannheten må ha vært sjokkartet.»

Også sønnen slet med sitt etter den skremmende utforkjøringen, utfordringer som Trine har måtte takle alene, i tillegg til sine egne problemer.

Men i dag er livet bedre. Trine er selvstendig næringsdrivende og styreleder. Hun har hatt 15 år på seg til å glemme mest mulig om Ole og den gangen hun nesten ble lurt i døden.

Uforglemmelig

Men lensmann Bringedal glemmer det aldri. Som så mange andre.

- Jeg tenker på det hver gang jeg kjører forbi ulykkesstedet. En av de tingene som virkelig har satt seg var da Ole fortalte i avhør at han sluttet å holde hodet hennes under vann da han så blålysene. Jeg kom akkurat i tide, sier han.

På kontoret hans henger en akvarell malt av Trines mor. Den fikk han som takk for at han reddet livet til datteren hennes. Motivet er et tåkedekket landskap, med blågrå fjelltopper i bakgrunnen og et tjern i forkant. Bak på lerretet har hun skrevet ordene «Takk for at du var på rett sted til rett tid.»

PS. Trine og Ole er ikke hovedpersonenes virkelige navn.

Følg Krimdokumentet på Facebook.

Vil du bidra til fortsettelsen av Krimdokumentet? Gå til mitt prosjekt på Paragraf 100.

Har du tips eller forslag til artikler? Send en epost.

Dennis Nilsen (71) lurte alle. Helt til likdeler tettet kloakkrørene i leiligheten hans.

Han var hjemløs og narkoman, 20 år gamle Stephen Sinclair. Hele dagen hadde han gått på tom mage og her sto en vilt fremmed mann som tilbød seg å kjøpe en hamburger til ham på McDonalds. I tillegg ville han ta ham med seg hjem, gi ham alkohol og la ham sove over. Et tilbud han ikke hadde tenkt å takke nei til.
Hjemme i den varme loftsleiligheten satt de to mennene og drakk øl og brennevin, før 20-åringen snek seg inn på badet for å sette et skudd. Tilbake i lenestolen gikk det ikke lang tid før han sovnet. Han hørte ikke at hans nye venn spurte:

- Er du våken?

Ingen svar. Mannen fant fram en taubit som han omhyggelig knyttet sammen med et slips.

- Åh, Stephen, sukket han.

- Nå er det på 'an igjen.

En usannsynlig morder

Stille og innadvendte Dennis Andrew Nilsen hadde aldri skremt noen. Han var en grå mus, en byråkrat, en stillfaren nabo. Riktignok litt hard på flasken, men ellers ganske umerkelig.

Ingen visste at han sjekket opp menn i Londons homobarer, tok dem med hjem, og midt på natten kvalte og druknet dem.

- Jeg ville ikke at de skulle gå, innrømmet han senere i politiavhør.

Lørdag 12. mai døde den beryktede seriemorderen av komplikasjoner etter en mageoperasjon.

Halvt norske Dennis vokste opp i den skotske fiskerlandsbyen Fraserburgh sammen med søsknene og moren. Faren, Olaf Magnus, hadde forlatt familien og reist tilbake til hjemlandet Norge da Dennis bare var tre år gammel. Da ble det bestefaren Andrew Whyte som inntok rollen som farsfigur for de tre barnebarna.

Spesielt Dennis klamret seg til morfaren. Han ble hans beste venn under en ensom oppvekst i det barske fiskersamfunnet.

Som de fleste andre menn i Fraserburgh var Whyte fisker, og når han var på sjøen, pleide Dennis ensomheten hjemme. Ukene gikk langsomt og gjensynsgleden var alltid stor da bestevennen kom tilbake.

Vendepunktet

Men en dag kom han ikke hjem. En høstdag i 1951 fikk Whyte et hjerteinfarkt om bord i fiskebåten og døde der ute på sjøen. Det som fulgte skal ha formet livet til den da seks år gamle Dennis Nilsen.

- Vil du se morfar, spurte moren. Han kunne se at hun kjempet mot tårene.

Sammen gikk de inn i spisestuen, der morfaren lå urørlig i kisten oppå et bord. Mens Dennis inspiserte den døde kroppen, kjente han hvordan hjertet banket raskere og raskere.

Ifølge flere eksperter var dette øyeblikket da Dennis Nilsen fikk en forestilling om at kjærlighet og død er en og samme ting. Og dette skulle manifestere seg på makabert vis senere i livet.

Besøkte Norge - men ikke familien

Venneløse år kom og gikk. Underveis innså også den unge gutten at han var homofil, noe som forsterket følelsen av å være utenfor. Moren giftet seg på ny og familien flyttet til Strichen, som Nilsen anså som fullstendig gudsforlatt. Da han var bare 15 år gammel gikk han inn i militæret, mest for å komme seg ut av småbylivet.

Til hans overraskelse ble tiden i militæret den lykkeligste i hans liv. Han lærte seg kokkefaget og ble sertifisert slakter. Han nøt kameratskapet på brakken og reiste verden rundt, deriblant til Norge.

- Vi fløy inn til Bardufoss for å delta på en Nato-øvelse i september 1966. Oppholdet varte i et par uker og det var tydelig at nordmennene var bedre utstyrt enn oss til kamper i kaldt klima, fortalte Nilsen til Krimdokumentet våren 2017.

Men til tross for at han befant seg i farens hjemland, ble det aldri aktuelt med noen gjenforening med hans norske familie på Vestlandet, som på denne tiden var blitt større. Faren hadde giftet seg igjen med en norsk kvinne og fått barn.

- Jeg har søsken i Norge, men jeg vet ingenting om dem. Det er veldig lite jeg vet om mine norske slektninger og hvem de er. Jeg har aldri hatt kontakt med noen av dem, heller ikke med min far. Jeg var bare et lite barn den gangen han forlot oss og jeg har ingen minner om ham.

Kvelende ensomhet

Etter elleve år som militærkokk flyttet Nilsen til London. En kort politikarriere i Scotland Yard fulgte, før han fikk jobb på det lokale arbeidskontoret.

Igjen følte han seg ensom og drikkingen på kveldstid tiltok. Han oppsøkte homsebarene i jakt på kjærlighet, men endte som oftest opp med tilfeldig sex med fremmede.

I løpet av halvannet år hadde han mislyktes i tre forhold. Alle forlot ham. Han var ikke egnet til å bo sammen med, mente han selv, og trakk seg lenger inn i sin egen avkrok.

Julen 1978 var spesielt tung for Nilsen, som nå var blitt en einstøing. Han tilbrakte hver eneste kveld alene hjemme, mens han drakk seg stupfull og hørte på musikk. Angivelig skal han også ha vurdert selvmord på denne tiden.
Men alt endret seg den kvelden han møtte Stephen Holmes.

Lokket i døden

Den unge og spede krølltoppen så eldre ut enn sine 14 år, men han klarte ikke å overbevise bartenderen på Cricklewood Arms pub om at han var gammel nok til å kjøpe alkohol. Ut fra menneskemengden dukket det imidlertid opp en fremmed mann som hadde en utmerket løsning.

- Bli med hjem til meg. Jeg har masse drikke, lokket den da 33 år gamle Nilsen.

Tenåringen fulgte villig med til Melrose Avenue 195, der Nilsen hadde en leilighet i første etasje. Resten av natten var det full fest, hvor den unge gutten og den voksne mannen drakk seg sanseløse inn i søvnen.

Om morgenen 30. desember våknet Nilsen til et etterlengtet syn. En ung mann sovende ved siden av ham i sengen. Forsiktig, for ikke å vekke ham, strøk han den bare huden.

- Jeg var redd for at han ville forlate meg hvis han våknet, forklarte Nilsen senere i sin tilståelse.

Der og da bestemte han seg for at Holmes skulle tilbringe nyttår sammen med ham, enten han ville det eller ei. Slik var resonnementet, før han kvalte gutten bevisstløs med et slips og druknet ham i en bøtte med vann.

Drepte for selskap

14-åringens siste hvilested ble under gulvplankene i leiligheten. Nilsen anså ham som «en ny slags romkamerat».
Og mens Holmes-familien fortvilt lette etter den savnede gutten, holdt liket hans Nilsen med selskap. Han ble hentet opp fra skjulestedet under gulvet, badet, pleiet og beundret, mens Nilsen tilfredsstilte seg selv.
Åtte måneder senere var «samboerskapet» over. Liklukten var blitt så overveldende at Nilsen brente restene på et bål i hagen.

Men det skulle ikke gå lang tid før en ny «samboer» flyttet inn. Den kanadiske turisten Kenneth Ockenden (23) møtte Nilsen på en pub like før jul i 1979. Også han lot seg lokke med hjem, etter at Nilsen hadde vist ham rundt i London. Den intetanende turisten ble overfalt mens han lyttet til musikk med Nilsens høretelefoner. Kvalt til døde med ledningen. Etterpå satte Nilsen seg rolig ned og lyttet videre på musikken, med de samme høretelefonene han hadde drept offeret sitt med.

Ockenden havnet under gulvplankene, men ble en jevnlig kveldsgjest i stuen. Nilsen hentet ham fram og danderte ham i lenestolen ved siden av ham, mens han så på tv og drakk.

Minst sju menn til endte sine liv i Melrose Avenue 195. 16 år gamle Martyn Duffey, 27 år gamle William Sutherland og 24 år gamle Malcolm Barlow, i tillegg til fire andre som aldri er blitt identifiserte. Nilsen hevdet også at det fantes ytterligere tre uidentifiserte ofre som ble drept i denne leiligheten, men senere påsto han at dette var oppspinn.

Alle tjente som selskap for Nilsen, før han parterte dem og brant dem på bålet i hagen. For å maskere lukten av brennende lik, kastet han et bildekk eller to i flammene.

- Ble jeg drept eller reddet?

Men det var flere som slapp unna med skrekken. En av dem var 21 år gamle Carl Stottor, som ikke bare kom seg ut med livet i behold, men også med en rystende historie. Han beskrev hvordan han midt på natten våknet av at Nilsen kvalte ham. Først trodde han at Nilsen forsøkte å hjelpe ham ut av soveposen han lå i, men da han halvveis bevisstløs kjente at han ble holdt under vann i badekaret, forsto han hva som var i ferd med å skje. I et kort øyeblikk klarte han å ta hodet over vann og si «ikke mer, vær så snill. Ikke mer». Men Nilsen var nådeløs.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sikker på at 21-åringen var død, plasserte Nilsen ham i lenestolen i stuen. Gradvis kom Stottor til bevissthet igjen. Og det var da det merkelige skjedde; i stedet for å fullføre drapet, gikk Nilsen umiddelbart i gang med livreddende hjelp. Han varmet Stottor og masserte kroppen hans for å få i gang blodomløpet.

- Drepte han meg, eller reddet han meg? Det er dette jeg sliter med, uttalte Stottor flere år senere i et intervju.

Etter tre dager hvor han gled inn og ut av bevisstløshet, kunne han forlate leiligheten. Skrekkopplevelsen fulgte ham helt fram til han døde av et astmaanfall, forsterket av HIV, i 2013.

- Han kom aldri over det, dessverre. Det var så synd. Livet hans ble veldig tøft, men han var alltid utrolig snill og godhjertet, sier venninnen Pamela Houghton til Krimdokumentet.

Mot slutten av livet forsøkte han å distansere seg fra saken ved å bytte navn til Kha-ra Willis, men til ingen nytte.

«Jeg fant Dennis Nilsen på Facebook. Klarer ikke å unnslippe ham. Jeg blir kvalm. Å forandre navnet mitt kan ikke endre at jeg er hans offer, ikke bare det han gjorde mot meg fysisk, men hvordan det har skadet meg resten av livet.» skrev han på Facebook-siden sin ett år før han døde.

Avslørt av kloakken

I midten av 1981 flyttet Nilsen til en loftsleilighet i Cranley Gardens 23. I sitt stille sinn tenkte han at en leilighet i øverste etasje, uten tilgang til hage, eller mulighet til å skjule noe under gulvplankene, ville forhindre ham i å begå nye drap. Og den første tiden forløp rolig.

Men mot slutten av 1983 begynte naboene i huset å klage på en ubehagelig stank. Det ble skrevet brev til huseieren. Også Nilsen skrev klagebrev, der han påpekte at tette kloakkrør gjorde boligen ulevelig og krevde strakstiltak.

Få dager senere var en rørlegger på plass. Han tok seg ned i kloakken under huset og oppdaget noen ubestemmelige myke biter som, sammen med små beinrester, tettet rørene. Neste dag tok han med seg sjefen for å inspisere de mystiske bitene. De syntes begge de minnet mistenkelig om menneskekjøtt og varslet politiet.

I all hast ble bitene og bena fraktet til patologen. Der ble det slått fast at det dreide seg om knokler og vev fra et menneske.

Ettersom bitene kom ut fra kloakkrøret som førte ned fra leiligheten i øverste etasje, var det ingen tvil om hvem som hadde skyllet et partert menneske ned i do. Det var Dennis Nilsen.

Tilsto uten en mine

Politietterforsker Peter Jay og to kolleger sto og ventet utenfor Cranley Gardens 23. De visste at en drapsmann snart ville komme hjem fra jobben på arbeidskontoret. Rundt hjørnet kom en særdeles alminnelig mann, med store gullinnfattede briller, korrekt antrukket i lyseblå skjorte og mørk dressbukse.

- Dennis Nilsen? spurte Jay.

- Vi er fra politiet og har kommet på grunn av kloakkrørene dine.

Nilsen så ikke spesielt overrasket ut, og heller ikke spesielt redd.

- Når begynte politiet å rykke ut til tette rør, spurte han nonsjalant.

Alle fire gikk opp til loftsleiligheten. Der var det vanskelig å ikke legge merke til lukten av råtnende lik, til tross for at Nilsen hadde satt ut flere luftfriskere. Sikker på at de hadde funnet åstedet for et drap, fortalte Jay at bitene som tettet kloakken stammet fra et menneske.

- Å herregud, så grufullt, gispet Nilsen, tilsynelatende sjokkert og forferdet.

Den erfarne politimannen gikk tett opp i ansiktet til seriemorderen.

- Slutt med det tullet! Hvor er resten av liket?

Et par sekunders stillhet. Et par åndedrag. Et blikk på hver av politimennene som sto i stuen hans.

- Det ligger i to søppelsekker i skapet.

På kjøreturen til politistasjonen slo det Jay at det kunne være snakk om to lik, siden det var brukt to søppelsekker. Svaret han fikk da han spurte hvor mange det var, gjorde at han holdt på å kjøre av veien.

- 15 eller 16. Siden 1978.

Funn etter tolv drap

Bit for bit måtte politimennene avdekke de mest groteske funn i leiligheten. Det ble funnet kroppsdeler av tre parterte lik gjemt i forskjellige rom, deriblant to hodeskaller som åpenbart var blitt kokt. Samtidig satt Nilsen i avhør og fortalte helt absurde detaljer om sitt fire år lange

dobbeltliv. Rester av tolv menn ble funnet i de to leilighetene han hadde bodd i. Det siste offeret var 20-åringen Stephen Sinclair.
På spørsmål om hva motivet hans var, svarte Nilsen ganske enkelt:

- Jeg hadde håpet at dere visste svaret på det.

En seriemorder i familien

Saken fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i den britiske pressen. Innbyggerne i London spurte seg  hvordan det var mulig at en mann helt uforstyrret kunne drepe minst 12 menn. Tabloidpressen fråtset i detaljer da rettssaken startet åtte måneder senere, også i Norge.

Slektninger som Krimdokumentet har vært i kontakt med, har ikke ønsket å la seg intervjue om saken. Dennis Nilsens ugjerninger ble aldri nevnt i familien, og i alle år følte Nilsen selv at nordmennene hadde vendt ham ryggen.

- Jeg har ingen kontakt med de i Norge og jeg respekterer avgjørelsen deres fullt ut.

Resten av livet i fengsel

Nilsen ble dømt for seks drap og to drapsforsøk. Selv forsøkte han å overbevise retten om at han var uskyldig, grunnet mentale forstyrrelser. Men diagnosene som borderline, narsissist og nekrofil ble ikke regnet som utilregnelighet og seriemorderen ble sendt i fengsel på livstid.

Da Nilsen døde var han blitt 72 år og sonet dommen i Full Sutton prison. Tiden på cellen fylte han med å spille på et lite keyboard han fikk i gave, og svare på brev.

To ganger gikk han til søksmål mot fengselsvesenet; den ene gangen fordi han var misfornøyd med sensuren som ble utført på pornobladene han abonnerte på, den andre gangen fordi fengselet stoppet utgivelsen av selvbiografien han hadde skrevet. Han vant første saken, men tapte den andre.

Beundrere fra hele verden

Hans store prosjekt mot slutten var å fortelle om forbrytelsene sine og livet som ledet fram til dem, «for akademisk forskning og allmenn informasjon». Derfor svarte han villig på store mengder brev som han mottok på cellen. For Dennis Nilsen var ikke glemt, selv flere tiår etter pågripelsen. Han hadde nærmest sin egen fanklubb, med profiler på sosiale medier og stadig nye navn på besøkslisten til fengselet. En av pennevennene hans, en norsk ballettdanser, ble selv drapsmann da han i 2002 kvalte en kvinne på Romsås i Oslo.

- Vi korresponderte jevnlig, men mistet kontakten da han ble pågrepet for drap. Vanligvis pleier jeg ikke å svare på brev fra overfladiske entusiaster og storkonsumenter av «true crime». Jeg ønsker ikke å oppmuntre det du kaller en fanklubb, fortalte Nilsen til Krimdokumentet. 

Men interessentene uteble da den gamle leiligheten hans i Cranley Gardens var til salgs i 2013. Forhistorien ble rett og slett for makaber. Etter flere prisreduksjoner, ble den til slutt solgt for 250.000 pund, langt under markedspris.

Akkurat det betydde lite for Nilsen. Han ble boende i fengselscellen fram til han døde. Helt alene. Slik han alltid fryktet.

Følg Krimdokumentet på Facebook.

Vil du bidra til fortsettelsen av Krimdokumentet? Gå til mitt prosjekt på Paragraf 100.

Har du tips eller forslag til artikler? Send en epost.